“Det er ingen menneskerett å få asyl”. Myndighetene er flinke til å referere til menneskerettighetserklæringen, og særlig den artikkel som befester retten til å søke asyl, men som ikke forplikter stater å innvilge noen beskyttelse. Slik ønsker man å tegne et bilde av et feilfritt, norsk asylsystem. Sjeldnere hører vi det referert til menneskerettigheten som sier at enhver har rett til statsborgerskap, og å få sin likeverdighet anerkjent av andre mennesker og av rettssystemet til enhver tid. Like lite nevnes det hvor ansvaret ligger om disse rettighetene brytes. Papirløse i Norge er ekskludert fra samfunnet, fra velferdsstaten og fra menneskerettighetene. De står alene, utenfor, og verken denne staten, eller andre stater, ser sitt ansvar for deres fremtid.

Tekst: styret i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom

Én av disse var en ung, arabisk gutt, «Ahmed». Ahmed hadde ingen familie her. Han kom hit alene som barn på flukt og søkte asyl. Søknaden ble avslått, men han var ureturnerbar av grunner utenfor hans kontroll. Han fikk ikke vende hjem. Han fikk ikke lovlig opphold. Han ble alt det verst tenkelige man kan bli i vårt samfunn: Enslig mindreårig asylsøker; Ureturnerbar med avslag; Ekskludert uten rett til å delta. Papirløs.

Hva betyr en slik tilværelse? For Ahmed betydde det at han ikke kunne arbeide lovlig og hadde ingen rett til sosialhjelp. Han fikk ikke lov til å skatte, og kunne ikke opprette bankkonto. Han hadde ikke krav på gratis skolegang (ennå et brudd på menneskerettighetene). Han fikk ikke pass, og fikk ikke stemme i kommune- eller stortingsvalg. Han kunne ikke leie seg et sted å bo og hadde ikke rett til gratis helsehjelp eller fastlege. Han syntes ikke i statistikkene – han levde i et skyggesamfunn. Etter flere år smuglet han seg selv tilbake til krigen. Da var han fortsatt et barn. Mener virkelig regjeringen at dette illustrerer en vellykket asyl- og innvandringspolitikk?

Ahmed var på egenhånd i Norge, og var avhengig av gode gjerninger fra enkeltmennesker. Men hva når gode gjerninger uteblir? Ingen mennesker er lovpålagt å hjelpe papirløse. Faktisk risikerer enkeltpersoner straff om de hjelper til. Allikevel er det en veldedig gest som utgjør redningen for mange, men dette skaper avhengighet, og avhengighet skaper sårbarhet. Mange papirløse i dag prostituerer seg, tigger på gata eller lever av flaskepant.

Norske myndigheter visste hva som skjedde med Ahmed. De visste hvem han var og hvor lenge han hadde vært her. De visste at han var et barn, at han var alene og at det er flere barn som ham. Allikevel forble han fanget i umenneskelig limbo, uten lov og rett, uten opphold og uten mulighet til å reise hjem. Vi kan ikke finne oss i en slik behandling av barn i vårt samfunn. Norge må finne en løsning umiddelbart, enten det være seg å ta ansvar for å få sendt barnet hjem, eller innvilge lovlig opphold. Imidlertid kan det tyde på at norske myndigheter ser ut til å mene at Ahmed selv hadde ansvar for sin vanskelige situasjon. Han flyktet fra krig og konflikt, men må selv ta ansvar for egen fremtid. Norge, derimot, som bomber landsbyer og har soldater i krig, ser ikke sitt ansvar i denne kabalen. Det er en grotesk ansvarsfraskrivelse fra norsk side.

Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom oppfordrer hele vårt samfunn til samling, og handling, for å få slutt på ekskluderingen. Det må etableres en grense for hvor lenge mennesker kan leve som asylsøker i Norge, og kommuner må lovpålegges å innføre midlertidige løsninger slik at asylsøkere kan få sine papirer og rettigheter fra dag en. Det betyr rett til skattekort, skolegang og fri helsehjelp. I det minste må det innføres straffefritak for å hjelpe! Er ingen løsning i sikte for en asylsøker som fortsatt er i Norge etter tre år, må vedkommende få sin sak gjenopptatt. Etter fem år må personen få permanent opphold i Norge.

Når det kommer til barn må vi gå lenger. Det er sjelden barnets valg å komme til Norge, men de knytter seg lettere og raskere til nye steder, og har lite nettverk i hjemlandet. Barn er de mest sårbare blant oss. Barn starter aldri kriger. Hensynet til deres beste må derfor alltid komme først, selv om det strider med såkalte innvandringspolitiske hensyn. Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom krever at dersom et barn, eller en familie med barn, lever som asylsøkende i Norge i opp til tre år uten endring i sin situasjon, må barnet og dets familie få varig oppholdstillatelse i Norge.

I sommer beviste vi for verden og våre myndigheter at vi vil møte hat med fellesskap. Vi kan derfor ikke lenger møte papirløse flyktninger med ekskludering, og krever at vår regjering handler ut i fra menneskeverd og solidaritet, fremfor egoisme og grådighet. Artikkel 1 i menneskerettighetene sier at alle mennesker er utstyrt med «samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd». Det kan godt være at regjeringen har glemt denne artikkelen, men det har ikke vi. Nå må vi vise at vi vet hva den betyr i praksis. Ingen mennesker er ulovlige. Det er vårt felles ansvar å kreve at regjeringen innfrir menneskerettighetene og gir papirløse flyktninger i Norge rett til å delta!